Det gikk akkurat opp for meg. Dette uunngåelige faktumet at det snart er sommer, og at folk jeg er glad i kommer til å forsvinne.
Tredje videregående. Dette sluttkapittelet. Det er snart over. Og mennesker forsvinner ut i verden. Jeg skulle egentlig forsvinne til Danmark, men disse planene ble svidd vekk av sykdom og jævelskap. Men de andre, de reiser jo. Jeg blir igjen her, mens de andre forsvinner.
Kanskje møter jeg dem igjen, og kanskje vil det bli fint. Men kanskje møter jeg dem igjen, også er alt anderledes, for de har jo fått nye liv, et annet sted.
Jeg har tatt dette året for gitt. Glemt at det er et sluttkapittel. Og nå er det snart sommer. De reiser snart. Forvinner fra hverdagene mine.
Guri galla. Du er så søt, men denne gangen på en litt sånn trist måte, men hvis det hjelper så har jeg gruet meg til avslutninga helt siden starten av sommerferien i fjor (det blir rett og slett bais), men forhåpentligvis så flytter jeg ikke lenger bort enn til Skjetnemarka det førset året, så vi kan nok henge hele tiden (med mindre du drar da)
SvarSlett