Gråtekone

Aldri vært noen stor tilhenger av vestlig håndtering av sorg etter et dødsfall. Mennesker mister barna sine og opplever helt jævlige og syke ting, men de kan likevel ikke miste maska helt. De skal gråte, men bare litt. De skal bli glade igjen, men bare litt. Helst skal man føle en svak, smertefull sorg hele livet. Hvis ikke er man apatisk.

Derfor liker jeg i dag denne sangen. En sang om sagnet fra latin-amerika om gråtekonen "La Llorona", en vakker kvinne som drepte sine barn for å være sammen med mannen hun elsket, men som ikke elsket henne tilbake. Den minner meg om en kultur der man leier inn egne gråtekoner under begravelser, for å få ut all smerten og sorgen, og siden glemme den.