Har jeg fortalt at all mat smaker utrolig godt her? Det er jo selvfølgelig på grunn av all den harde konkurransen i statene. En dagligvarebutikk stiller seg opp ved siden av en annen, for å øke konkurransen. Kaféer står tett i tett. Valgets kvaler. Og valg er faktisk noe jeg synes er vanskelig å forholde meg til. Jeg liker aller best at noen bare gir meg noe spiselig, så jeg slipper å sitte så lenge å bestemme meg. Som et barn.
Kapitalismens tyrrani, sier Nora, den kommunistiske kjæresten min, når jeg forteller om all den deilige maten. Jeg må ærlig innrømme at jeg elsker maten her. Elsker den. Men hadde jeg valget mellom all den nydelige maten og "shelter" til alle de husløse i Berkeley hadde valget lett falt på dem. Og det er ikke akkurat noen ofring ala jesus, det er bare nydelig, deilig, feilfri, smakfull, elskverdig mat byttet mot noe som er en total selvfølge.
Det er utallige uteliggere i San Francisco Bay-Area. Bare i Berkeley er det 250, men det gikk akkurat ned fra 500. Det er mange mennesker. Mange mennesker som sover ute HVER natt. Det overrasker meg hvor få av disse som faktisk er narkomane eller alkoholikere. De fleste har en eller annen mental forstyrrelse. Og det sier sitt om helsepolitikken i usa. Samtidig så overrasker det meg hvor MANGE som gir penger. Det er noen som slenger i en lapp eller noen mynter hele tiden, omtrent. Jeg tror det er ideologien om å ta vare på nærmiljøet som setter inn.
Fra det triste USA til det hyggelige - i dag skal jeg og pappa på hare krishna-festival i Golden Gate Park. Adios!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar