Sluttkapittel

Det gikk akkurat opp for meg. Dette uunngåelige faktumet at det snart er sommer, og at folk jeg er glad i kommer til å forsvinne.

Tredje videregående. Dette sluttkapittelet. Det er snart over. Og mennesker forsvinner ut i verden. Jeg skulle egentlig forsvinne til Danmark, men disse planene ble svidd vekk av sykdom og jævelskap. Men de andre, de reiser jo. Jeg blir igjen her, mens de andre forsvinner.

Kanskje møter jeg dem igjen, og kanskje vil det bli fint. Men kanskje møter jeg dem igjen, også er alt anderledes, for de har jo fått nye liv, et annet sted.

Jeg har tatt dette året for gitt. Glemt at det er et sluttkapittel. Og nå er det snart sommer. De reiser snart. Forvinner fra hverdagene mine.

søt

Jeg er forelska i Ingerid Stenvold.

Sommersol, øl, kos, kyss

Jeg savner sommer og jeg savner Roskilde.

Jeg savner å rulle på store gressmatter, med en øl i ene hånda og en is i andre. Umyndig innsniking på 3b i varme sommernetter. Sole kroppen på marinen, helt til en ball triller mot hodet mitt. Vi ler litt, sånn som folk ler når det er godt vær og sola varmer de ellers ganske kalde ansiktene våre. Sola løser opp musklene i ansiktet som strammer til ansiktsutrykket litt ekstra i den kalde vinterstida. Mennesker har så mye lettere for å smile i varmen og sola og sommerbrisen. Tidlig om morgenen våkner jeg på Roskilde, fordi jeg hører musikk fra alle kanter. Jeg hører scenemusikk, noen søte band som spiller før de store får sjansen til å bedåre pulikum. Cd-spillere med stor variasjon, fra Him til Strokes, står på full guffe. Noen søte ungdommer ligger på ei gressplen å synger Wonderwall i ropert, mens kompisen spiller gitar. Jeg går ut og ser trøtte fjes som ikke har sovet den natta, men i stedet har brukt den til å synge sanger rundt bål og røyka hasj ved veigrøfta. Jeg klisser sammen ei brødskive med det første pålegget jeg får henda i, mens jeg koser meg med dagens første pils.

Jeg savner alle festivalhendene som klappa på Clap Your Hands.

Jeg savner transen jeg havna i på Sigur Ros.

Jeg savner, jeg savner, jeg savner.

Lyden av natta

Det er sent, eventuelt tidlig. Lyden av TV-shop i bakgrunnen begynner å irritere meg. Det er i det jeg innser disse to tingene at jeg spør meg selv; hva gjør jeg oppe midt på natta?

Jeg finner ingen grunn til å være våken nå, men jeg finner heller ingen grunn til å legge meg. Bare det var noe spennende, eller i det minste viktig jeg kunne våkne opp til i morgen. Men det er det ikke. Jeg kan så klart bestemme meg for å gjør noe betydningsfult i morgen, men så vet jeg at formen er for dårlig til å komme meg ut døra.

Jeg tror jeg faller inn i et skummelt tidsopplegg, der klokka ikke må bli over to. Etter klokka to sitter jeg foran dataen, føler meg litt nummen i kroppen, jeg tenker; jeg burde legge meg snart, men jeg kommer ikke til å gjøre det. Og så tenker jeg; om jeg bare hadde lagt meg før klokka to, da hadde alt falt riktig på plass. Jeg hadde vært lykkelig. Klokka må ikke bli mer enn to. Når klokka slår to om natta, da sitter jeg dypt i det. Dypt i synden av å sitte våken når man bør sove.

Run Away

Jeg rømmer avgårde til en paradisøy. Jeg rømmer alene. Jeg rømmer for å slippe verden. For jeg skal til en ny verden. Jeg skal til Madeira.