Rompa er skikkelig vond etter steinhard sykkeltur i går. Sykla hele dagen, for San Francisco er ganske stor, og avstandene større. Jeg og pappa begynte her hjemme i Berkeley med litt fiksing av en sykkel vi trodde var abandoned. Da vi hadde kommet ut på veien merket vi at sykkelkjeden akkurat har blitt oljet, og vi ble litt i tvil om vi egentlig var criminals. Vi syklet uansett videre til BARTen, og holdt syklene i balanse fra Downtown Berkeley helt til Embarcadero. Derfra syklet vi gjennom byen, forbi skyskraperne og alle green areas, til vi kom til kystlinja. Kystlinja er egentlig ikke noe grønt område med strender og fugleliv, slik jeg hadde forestilt meg, det er egentlig bare San Francisco by med pirer. Så hele kystlinja besto av restauranter og turistatraksjoner. Selv om det var søndag var det sykt mye mennesker, og vi måtte ofte i løpet av turen gå av sykkelen å gå den gjennom menneskemassene. En viktig ting med USA er at alle kommer fra forskjellige kulturer og religioner, og det er derfor ingen fast hviledag. Metodistene tar seg fri på søndag, adventistene tar seg fri på lørdag, jødene på fredagskvelden. Og slik er hele USA bygd opp, og alle butikker er derfor åpne like lenge alle dager.
Så butikkene og restaurantene og fisketorgene og turistatraksjonene og showene og alt er åpent på en søndag. Langs pirer er det sykt mye liv. Musikk ved alle gatehjørner. Tiggere, uteliggere, dansere, canadere, franskmenn, tyskere, north-carolinere. Vi syklet lenge gjennom alt livet, og til slutt kom vi til en lang og nydelig strandpromenade. Der begynte vi også å kjenne den berømte Fog City stormen. San Francisco er ikke noe sommerparadis. Det skal jeg få sagt. "Den kaldeste vinteren jeg har opplevd var sommeren i San Francisco" sa et menneske en gang. SF har konstant en Fog over byen. Og det er egentlig ikke tåke slik vi kjenner den, det er et skylag som ligger rett over byen. Som sperrer for sol og varme, og gir sykt mye vind. Og med en gang vi kom til det åpne området i Bay-Area kjente vi stormen. Og en virkelig storm. Vi hadde store problemer med å sykle i motvind. Vi sto for det meste på stedet. Det som overrasket meg var at det likevel lå folk å sola seg på stranda. Desperate etter tan, sier du? Ja jøss. Jeg sykla i jakke og skjerf, og rundt meg går og soler hele San Francisco seg i bar overkropp og bikini. Jeg trodde jeg som kom fra Norge skulle være litt mer hardbarka, men nei da.
Det som er så spennende med været i San Francisco Bay-Area (SF og området rundt, inkludert Berkeley) er at det er sinnsykt store forskjeller. Byen San Francisco, som ligger rett ut mot Stillehavet, er kaldt og vindfult. SF kan ligge på 15 grader celsius, men drar til til Berkeley, knapt 15 min kjøretur innover i landet, må du legge på i alle fall ti grader varmere. Og drar du enda lenger øst må du legge på ti grader til. Og dette merkelige været kommer kun at Fog City sin tåke og havvind. Det deilige er jo at du selv kan bestemme om du vil ha en varm eller kjølig dag. Fantastisk er det ikke?
Fantastisk var det i alle fall langs strandpromenaden. Vi måtte gå med syklene der, siden det ikke var lov å sykle. Det var helt greit, for det var alt for sterk vind til å sykle. Herfra kunne vi se nydelige San Francisco på avstand. De høye skyskraperne, de vakre konstruksjonene, de uvirkelig endeløse gatene. Og apropos gater så finnes det selvfølgelig ikke gågater her. Alle kjører bil, og alle må komme frem over alt. Så ingen gågater, bare veier jeg ikke forstår folk gidder å kjøre på, siden de er så surrealistiske bratte. Hver dag ser jeg kjøretøy som har problemer med å bremse.
Bremse måtte vi i alle fall (ja, jeg liker å linke sammen setninger) da vi så Alkatraz. Dette store berømte fengselet, som visstnok ingen har klart å rømme fra. Dette stemmer ikke, for jeg så Sean Connery rømme en gang. ehe. Ja uansett, det var faktisk ikke så stort og mektig som jeg hadde forestilt meg, og jeg fikk ikke så lyst til å betale masse penger for en guiding med øretelefoner. Men det er jo meg. Strandpromenaden og veien til Golden Gate Bridge frista mer. Og selv om stormen ble verre, og turen nesten uutholdelig var det veldig gøy. Vi så syke funkishus langs veien. Først slike som superarkitekter har designa, og funkisrikinger har flytta inn i, og plassert pissdyr kunst på veggene. Så kom vi til Stepford Wife's hus. Kliss like hus, identiske, tjuetalls, helt sjukt. OG ENDELIG.. etter storm og elendighet kom vi frem til Golden Gate Bridge. Og shit, den er enorm. Alt er så sykt enormt her, det må jeg understreke. Enormt! Vi sykla over brua, og holdt på å blåse over flere ganger. Langs brua så vi de berømte "there is still hope"-skiltene. Og nødnummer man kan ringe hvis man føler seg suicidal. Du føler deg ganske liten midt på brua. Og jeg kan forstå symbolikken i å hoppe fra den. Under er det urolig, enormt hav. Eller bukt da. Men den er enorm. Som alt annet.
Vi var dødsslitne da vi kom på andre sida av brua. Og ikke bedre ble det at stormen tok seg opp, og ble flere ganger verre. Når jeg hele tiden her prater om storm er det faktisk kun vind. Det er sol og varmt, ikke overskyet, men en utrolig sterk vind. På andre sida av brua, der vi også hadde kommet inn i en ny County, var det umulig å bli, så vi måtte snu sporenstreks. Vi tenkte, jess, nå får vi i alle fall medvind tilbake, men det fikk vi ikke. Enda mer motvind. Vinden er aldri med deg, desverre.
Vinden førte oss heldigvis til en Diner, der vi spiste skikkelig american meal; burger med vanilla milk shake og steak med coca cola. Så sykla vi hjem i mørket, og jeg kunne se hele San Francisco oppe i skyene. Lys fra vinduer og amerikanske flagg på takene.
